Lunedì 3 Nov 2008, 19:21

Fri 31 Oct – Okkervil River, Katrine Ottosen

Okkervil River med nok en prakftfull fremførelse, selv om de er i ferd med å bli et ganske alminnelig indierockband.

Det er ikke så lenge siden de besøkte Øyafestivalen. Og mye tid har heller ikke gått siden giget på John Dee. Forut for sistnevnte hadde gruppen nylig lansert storveisskiva The Stage Names, og tilsvarende hadde de forut denne konserten lansert ei skive til: den ikke fullt så snasne The Stand Ins.

Tatt i betraktning hvor mange gode album og låter de har produsert, og hvor mange av de som er av det sofistikerte slaget, var det ikke bare en god tanke å plassere bandet i sitteplassalen på Chateau Neuf. Det var faktisk en svært god idé. Jeg var derfor ganske sikker på at det stilige bandet kom til å glitre på denne scenen.

Okkervil River har et godt utvalg av gode låter etter hele seks fullengdere og et knippe med øvrige utgivelser. Etter min mening har de utviklet seg i en litt kjedelig retning, eller for å si det som en kompis av meg: Jeg liker ikke Okkervil etter at Will Sheff ble så fancy.

De to siste skivene har jeg litt problemer med, det er ikke det at de ikke er bra, men at de er mer energidrevet og kanskje litt lettere tilgjengelige enn de var tidligere. Okkervil River anno 2008 er blitt et ganske typisk indieband. Ikke at det er veldig galt, men for en som mener at verden stoppet litt da Don’t Fall in Love With Everyone You See kom ut, er det naturlig at det kan ses som en ulempe.

Uavhengig av mine prefereanser om hvilke av Okkervils skiver som er best, har jeg tidligere erfart at deres konserter er stas. De to nyeste skivene inneholder så mange kraftfulle låter at det garantert påkaller en bra fest.

http://www.groove.no/pix/w400/bn318689448.jpg

Danske Katrine Ottosen åpnet ballet. Hun synger smygende låter over elektroniske rytmer. Slike går det mange av på dusinet og er kjedelige saker. Pluss for at hun overraskenede tolket Britney Spears' Toxic. Men hennes opptreden kommer jeg neppe til å huske om noen uker. Lysene var ennå ikke slått av, og det var neppe mange som brydde seg om at hun var på scenen. I et slikt konsertlokale er det veldig synlig at folk ennå ikke er på plass og går rundt omkring.

Okkervil River startet bra, men ikke topp. Det tok for lang tid før folk kom seg på plass, og lyset var på alt for lenge. Men slikt er vel bare smårusk og pirk. A Girl in Port og Plus Ones er flotte saker. Salen var ganske full, bandet var i form og pulikum kom seg stort sett på plass. Det var godt å se trommis Travis Nelsen igjen - han må være det gladeste trommeslageren jeg noengang har sett. Og han var like smittende glad nå, som sist. Han minner meg om en bekjent av meg som alltid er like glad hver gang jeg møter han at jeg hver gang tror han er bestekompisen min. Slike mennesker er det alltid topp å møte.

Stemningen løsnet etterhvert: Det som tidligere var litt tamt ble mer kraftfult. Okkervil River anno 2008 er et veldig bra liveband som har så mange gode låter at det nesten gir en garanti for god stemning. Men der ligger noe av problemet, ved at de har blitt litt vel utadvente, og Will Sheff oppfører seg tidvis vel mye som en rockestjerne.

De spilte låter fra stort sett hele karrieren, men det var først når ekstranumrene Okkervil River Song og Westfall kom, som de to siste låtene det hele tok av for min del. De hadde da droppet de stilige dressene, og kom ut i passe slitte t-skjorter. For meg ble det selve bildet av konserten: Stilige, men ikke fullt så spennende først, og mer avslappede etterpå. Det var da de beste låtene kom. Frem til ekstralåtene hadde de hørte mest ut som et alminnelig indierockband.

Låtlisten, slik de hadde planer om å spille låtene:

A Girl in Port
Plus Ones
Singer Songwriter
A Hand To Take Hold of the Scene
The Latest Toughs
Starry Stairs
John Allyn Smith Sails
Pop Lie
A Stone
So Come Back, I Am Waiting
Lost Coastlines
Black Sheep Boy
For Real
Our Life Is Not a Movie or Maybe
Unless It's Kicks

Ekstra:
Maine Island Lovers
Blue Tulip
Okkervil River Song
Westfal